Kjenner igjen følelsene dine ❤️ Ting føles håpløst, man sitter og regner seg frem 10-20-30-40 år med diagnosen og forstår ikke hvordan man skal klare å leve med det. Kommer jeg til å klare å ta vare på barna mine de neste 20 årene? Hva med når jeg blir bestemor, blir jeg en bestemor i rullestol?

Det blir bedre! Nå er det et år siden mitt attakk som ga meg diagnosen. Jeg fikk diagnosen på papiret 3 måneder etter attakket. Jeg har også slitt med bena, har fortsatt restsymptomer men har blitt mer vant til det etter som månedene har gått.

Tidligere var MS det første jeg tenkte på når jeg våknet opp om morgenen og det siste jeg tenkte på når jeg la meg. Klarte ikke gjøre ting jeg syns var gøy, så ikke poenget i å gjøre noe som helst. Det var virkelig mørkt. Jeg har fått mye hjelp av verdens skjønneste ms-sykepleier. Bruk ms-sykepleieren din for alt det er verdt. Jeg har vært veldig heldig med min.

Mitt beste tips er å slutte å lese på nettet eller ms-grupper på Facebook. Jeg blei virkelig deprimert av det til slutt. Det poppet opp innlegg på Facebook konstant og jeg var besatt av å få med meg alt som ble skrevet. Det er viktig å huske på at mange der inne har hatt diagnosen i veldig mange år uten behandling, det er mye psykiatri der inne også som alle andre steder i verden, og man vet ikke alltid hva som stemmer. Man har lett for å tenke at «alle» andre sliter og glemmer at det finnes flere tusen der inne som ikke skriver, nettopp fordi de lever greit med sykdommen og ikke orker å ha for mye fokus på det.

Å få MS er urettferdig. Det fortjente vi ikke. Men noen ganger prøver jeg å fortelle meg selv at jeg fikk ikke ALS, hjernetumor eller parkinson. Jeg fikk en sykdom som det finnes effektiv behandling for og som det forskes veldig masse på. En diagnose veldig mange lever «normalt» med.

Man blir etterhvert vant med plagene man har fått. Høyrearmen min forsvinner og dovner bort regelmessig, men det tenker jeg aldri over lenger. Jeg vet den kommer tilbake. Jeg kan bli ustø og skjelven hvis jeg er sliten eller har hatt en tøff nattevakt, da skjønner jeg at jeg må roe ned tempoet litt. Når jeg har en drittdag med smerter og fatigue så legger jeg meg tidlig og tenker at jeg får en bedre dag i morgen og det gjør jeg som regel alltid.

Nå har jeg dager hvor jeg nesten glemmer diagnosen helt. Jeg hadde aldri trodd det kom til å bli bedre når ms-sykepleieren min sa det til meg i fjor, jeg hadde mest lyst til å grave meg under dyna og bli der de neste årene, det var virkelig mørkt. Men det blir bedre! Det lover jeg! Alt kan virke håpløst nå men det er det ikke.

Beklager langt innlegg. Ønsker det masse lykke til ❤️